De siste årene har jeg fått undervise mange hundre mennesker som såkalt "teltmakertjeneste". Denne betegnelsen er hentet fra Bibelen der vi kan lese at Paulus jobbet og tjente penger som teltmaker da han var på sine misjonsreiser. I dag brukes begrepet om alle som søker seg jobb i et annet land for å gjøre Jesu navn kjent.
Vi lever i en tid der en rekke nasjoner, av ulike årsaker, er stengt for kristen misjonsvirksomhet. Nettopp i disse nasjonene finner vi nesten alle de minst nådde folkeslagene i verden. Det nytter ikke å søke om oppholdstillatelse som misjonær i Algerie, Afghanistan og Aserbajdsjan. Likevel har Jesus bedt oss om å arbeide for å gjøre absolutt alle folkeslag til hans disipler.
Teltmakertjeneste kan være en av nøklene Gud vil bruke for å gjøre Jesus kjent blant folkegruppene som enda ikke har fått muligheten til å møte ham. Kristne fagfolk og forretningsfolk kan nemlig reise fritt til alle land. Gjennom alle de naturlige vennskapene og bekjentskapene som oppstår når en er i jobb, kan evangeliet vandre videre til nye mennesker.
Falskt flagg
Noen forbinder teltmakertjenesten med hemmelighold og skjulte agendaer. Det blir sagt at teltmakerne seiler under falskt flagg fordi de ikke åpent forteller arbeidsgivere og myndigheter at de ønsker om å lede mennesker til Jesus. Det kan sies mye om dette. I denne artikkelen må vi imidlertid nøye oss med å nevne et par hovedpunkter. Det første handler om at det skulle og burde være helt naturlig for en kristen å ønske å fortelle andre om Jesus. Dette gjelder uansett om en jobber i sitt eget hjemland eller i en annen nasjon. Selv om vi som kristne har et ønske om at kollegene våre skal bli kjent med Jesus, synes vi ikke det er nødvendig å nevne dette når vi sender inn en jobbsøknad til et firma i vårt eget land. Det er i utgangspunktet nesten like lite relevant å gi informasjon om tro når en søker om arbeid i andre nasjoner. Det er våre profesjonelle kvalifikasjoner som vanligvis avgjør om vi får jobben vi søker på eller ikke. Troen vår vil som regel ha liten betydning i denne sammenhengen.
Noe relevans kan troen likevel ha, og dette leder oss inn på vårt andre hovedpunkt. Mange land og selskaper har nemlig et positivt ønske om å rekruttere medarbeidere med en kristen tro. Dette gjelder selv om både nasjonene og bedriftene i utgangspunktet er i mot kristen misjonsvirksomhet. De kristne er blitt kjent for å ha god arbeidsmoral og et engasjement for det de holder på med. De gjør ofte en ekstra innsats for å lære seg språk og kultur på sitt nye hjemsted, og de blir gjerne over tid i sin nye jobb. Mange teltmakere har valgt å angi at de er kristne på CVen som sendes sammen med jobbsøknaden. Vi kjenner ikke til at dette har hindret noen i å få jobb og i enkelte tilfeller har det vært et plluss.
”Men gjennom å forkynne om Jesus bryter jo teltmakerne loven i de landene de reiser til,” vil enkelte hevde. Men dette er også en oppfatning som trenger utdypning og korrigering. Selv i land der innbyggerne nektes å bli kristne, er det lov å snakke om tro i en privat setting. Og slike muligheter til å fortelle oppstår som regel ofte. Mange mennesker tror det er vanskelig å få sjansen til å fortelle om Jesus i muslimske land. Sannheten er at det er lite som er enklere. For mange muslimer er det naturlig å snakke om tro allerede i de første "bli-kjent"-samtalene. Slik er det som regel ikke i Europa.
En medarbeider som hadde bodd og arbeidet mer enn ti år i Pakistan, fortalte på et møte at han slett ikke hadde noen nådegave til å evangelisere. ”I Pakistan trenger en imidlertid ikke noen slik gave. Der blir en hele tiden spurt om hva en tror på,” konkluderte han. Synes du det er vanskelig å få i gang samtaler om tro i Europa, kan det være en god idé å reise til en muslimsk nasjon.
Åpne dørers tjeneste
Siden teltmakerne ønskes velkommen over alt, kaller vi denne tjenesteformen gjerne for "De åpne dørers tjeneste". Det er imidlertid ikke bare dørene til andre nasjoner som åpner seg når en bestemmer seg for å la sin daglige arbeidsplass være et tjenestested for Gud. Et arbeidssted er en naturlig møteplass mellom mennesker som kjenner Jesus og de som enda ikke er blitt kjent med ham. Her knyttes det naturlige kontakt- og vennskapsbånd som vil føre nye mennesker inn på en vandring mot Jesus. I følge analyseselskapet Barna Research i USA, er relasjon et nøkkelord når nye mennesker bestemmer seg for å ta i mot Jesus som sin frelser. Av de som blir kristne i voksen alder, svarer den største gruppen at de ble kjent med Jesus gjennom en venn.
På en arbeidsplass møter vi som regel de samme menneskene igjen og igjen, dag etter dag, måned etter måned og år etter år. Slik vil kollegaene våre få et inntrykk av hva vår kristne tro betyr i vårt hverdagsliv. Som Jesu etterfølgere er vi alle ambassadører i Guds rike og de vi har rundt oss vil danne seg et bilde av hvordan Gud er ut fra våre ord og handlinger. Noen tror at vi som kristne derfor må leve et prikkfrie liv. Men det er ikke tilfelle. Gud kan tale like mye gjennom våre svakheter som gjennom det vi er flinke til. Det vi trenger å be om er likevel at Herren får forme oss på en slik måte at det gjennom våre hverdagsliv blir synlig hvem Jesus er.
Paulus viser vei
Relasjoner var åpenbart viktig også for Paulus i hans misjons- og evangeliseringsarbeid. I det niende kapittelet av 1. Korinterbrev skriver han hvordan han har levd som en jøde for å vinne jødene. For de svake har han levd som en svak og for de "lovløse" levde han som om det ikke var noen lov. "For alle er jeg blitt alt for i alle fall å vinne noen," skriver han (1. Kor 9.22) Dette handler om identifikasjon - om å bli en del av den gruppen en ønsker å nå. Paulus gikk foran og viste hvordan en som forretningsmann og arbeider kunne lede andre mennesker til Jesus.
Tidligere i det samme kapittelet beskriver han hvorfor han har valgt å jobbe i stedet for å leve av innsamlede midler slik de andre apostlene trolig gjorde. I vers 12 forklarer han at han lever slik for ikke å legge noen hindringer i veien for evangeliet.
Den som vil gi de gode nyhetene om Jesus videre til mennesker de ikke kjenner, står overfor mange utfordringer. I et vennskap eller kollegafellesskap er mange av disse hindringene borte. Allerede i den første kristne tiden ser vi at evangeliet ble brakt videre til nye mennesker og nye områder av medarbeidere som hadde helt vanlige yrker. Når den første forfølgelsen bryter ut i Jerusalem, blir apostlene værende igjen i byen (Apg 8.1). Så de som flykter til Samaria og Judea og der forkynner evangeliets ord, må være helt alminnelige kristne som tjener til sitt daglige opphold gjennom å arbeide (Apg 8.3-4). Noen av dem kom også til Antiokia der de etablerte fellesskapet som fikk en sentral betydning i den tidlige kirkens misjonsarbeid (Apg 11.19 og 13.1-3).
Men Paulus tenkte trolig også på andre hindringer som ville bli borte dersom utsendingene var i vanlige jobber. Kanskje hadde han økonomiske hindringer i tankene. Paulus så trolig klart at dersom evangeliet virkelig skulle nå ut til mange mennesker, så kunne ikke jobben overlates i hendene på noen få mennesker som skulle lønnes av menighetene. Kanskje er det derfor han bestemmer seg for å modellere hvordan troen kan bli integrert i livet på en vanlig arbeidsplass (2 Tess 3.7-9). Paulus er en spennende modell. I Apg 19 kan vi lese at ”Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender.” Folk som møtte ham tok til og med med seg Paulus sine eiendeler i et forsøk på å helbrede syke, og selv dette valgte Gud å bruke. I bibelteksten viser disse eiendelene folk tok vei til hvor Paulus presenterte evangeliet. Apg 19.12 forteller at det som forsvant var ”svetteduker” og ”arbeidsforklær”, altså hjelpemidler Paulus brukte i sitt daglige virke som teltmaker. Mannen som kanskje er den mest effektive evangelisten verden har sett, reiste ikke hjem og tok på seg dress og slips før han gikk på et eller annet møte for å forkynne om Jesus. Han brukte de anledningene han fikk i samtalene han hadde med kundene sine.
Fulltidstjeneste
Mange kristne er i dag dessverre ikke bevisste på at arbeidet deres kan være en tjeneste for Gud og at arbeidsplassen kan brukes som et tjenestested for ham. I menighetene blir det i liten grad forkynt om hva Gud tenkte da han skapte arbeidet og om hvordan vi på arbeidsplassen kan vise vei til Jesus. Kanskje er det derfor så få av oss har en identitet som ambassadører for Jesus der vi er.
Ofte når jeg underviser spør jeg de som er til stede om de er i fulltidstjeneste for Jesus. Nesten uten unntak er det bare de som jobber i en kristen organisasjon eller en menighet som svarer ja. Det kan tyde på at undervisningen om hva som er en tjeneste for Herren har store mangler.
Jeg tror mye vil skje den dagen vi som kristne begynner å be for hverandre og sende hverandre ut i de sammenhengene der vi ferdes til vanlig. Når vi får en identitet som Guds fulltidsambassadører, vil vi tydeligere se hvordan vi gjennom vår arbeidsinnsats i samfunnet utfører oppgaver som Gud bryr seg om og gleder seg over. Vi vil også begynne å se etter de anledningene han legger til rette for at vi kan få fortelle andre om hvem han er.
All ambassadørtjeneste krever opplæring. Representasjonsoppgavene i Guds rike er ikke noe unntak. Nettopp derfor er det viktig at vi i forsamlingene trener hverandre til å være Guds rikes ambassadører på en god måte. Dette er noe av det viktigste vi kan gjøre når vi kommer sammen. Det vil kreve en ekstra artikkel å drøfte hva et slikt treningsopplegg kan og bør inneholde. Så jeg vil avslutningsvis bare komme med forslag til tre punkter som i alle fall må være med:
1. Alle i menigheten må få hjelp til å se hvordan de gjennom sitt daglige virke utfører oppgaver som Gud gleder seg over.
2. Alle i menigheten må få hjelp til å sette ord på sin egen troshistorie slik at hver og en kan gi et skikkelig svar når de blir spurt hvorfor de er kristne. (1 Pet 3.15)
3. Alle i menigheten skal vite hva de skal svare dersom noen spør: ”Hva skal jeg gjøre for å bli en kristen?”.